Norges riksvåpen er blant de eldste i Europa som fortsatt er i bruk. Det viser en oppreist, gullkront løve på rød bunn, med en sølvøks i potene – et symbol som stammer helt tilbake til middelalderen.
Det var kong Sverre Sigurdsson som først brukte løven som sitt kjennetegn, rundt slutten av 1100-tallet. Under kong Håkon Håkonsson, på 1200-tallet, ble løven forbundet med Olav den hellige, Norges evige konge. Øksen i løvens pote viser nettopp til Olav, som falt i slaget på Stiklestad i 1030. Dermed ble riksvåpenet både et kongelig tegn og et religiøst symbol, knyttet til Norges helgenkonge og landets kristne arv.
Gjennom unioner, kriger og skiftende dynastier har riksvåpenet endret form i detaljer, men alltid beholdt sin kjerne: løven og øksen. Selv i dag, over 700 år senere, står det som et tegn på norsk selvstendighet, styrke og historie.
Når vi ser riksvåpenet brukt på kongehusets bygninger, Stortinget eller offisielle dokumenter, ser vi ikke bare et heraldisk bilde – men et levende bånd mellom fortiden og nåtiden, et symbol som minner oss om hvem vi er som folk og hvilket land vi deler.
